TAMING POWER – FOR ELECTRIC GUITAR AND CASSETTE RECORDERS
Early morning records 010
Denne titommeren fra Taming Power, a.k.a. Askild Haugland, er andre del i en serie på tre titommere som behandler arbeider basert på elektrisk gitar og magnetbånd. På A-siden finner vi verket ”26-3-02.” Dette er et rytmisk og melodiøst verk. Minimalisme, harmoni og dissonans er sentrale elementer i musikken, og lyden av klokkeklang er en nærliggende assosiasjon til hva vi får høre. Verket består egentlig av serier med flageolettakkorder fra gitar, med ulik varighet og innspilt i stop motion teknikk. Innspillingen gjennomgår en fullstendig syklus inntill sekvensen gjentar seg selv. Lyden av klokkeklang virker utforskende, konsentrert og med en klar retning. Musikk er følelser, og dette verket pakker lytteren inn i en trygg og varm atmosfære. Selve musikken trenger ikke ligge langt unna musikk fra titalls tusener av år tilbake. Kanskje ”primærmusikk” kan være et ord som beskriver det vi får høre? Mot slutten roes det hele ned, men selve avslutningen kommer likevel såpass overraskende at man føler at man lander etter en svevende tur. Eller kanskje man heller burde si at ”26-3-02” er som å dykke et sted man aldri har vært før?
Side B gir oss seks ulike verk. ”17-9-01 VII / 8-7-02 IV” er harmonisk og består av flere lag med lyd som droner av gårde. Verket har en antydende rytme som man til tider blir sittende og prøve å fange opp. Lagene av lyd begynner rett på, blir der gjennom hele verket, og dør ut på en meget naturlig måte. På neste låt, ”25-12-01 III / 13-7-02 V”, gir musikken klare assosiasjoner til t-baner som bremser. Jeg ser for meg en storby i mørke med lysende bygninger og lyden av flere hundre bremsende t-baner på en gang. Verket har en melankolsk og nydelig stemning som virker følelsesladd og konsentrert. ”25-12-01 VI / 14-7-02 V” er et helt annet sted. Her skifter stemningen underveis og blir mer dramatisk når bass siver inn mellom lagene. Lydene bærer mer preg av loops, og selve låten kan minne om noe fra ”Loveless” til My Bloody Valentine. Dette verket kan nesten beskrives som en mer naiv støylåt. Det fjerde sporet, ”8-8-02 II / 13-8-02 VII”, er bare nydelig. Det er nesten slik at man hører en melodi inni lagene av de strykende lydene som droner av gårde. ”9-8-02 II / 15-8-02” gir oss en mer klar melodi. Verket bygger seg opp, og har en stigende dramatikk fra første sekund. Som for å understreke dramatikken er det også mer dissonans i dette verket. Man skulle nesten tro at dronelagene var Rick Wright som satt bak tangentene på et gammelt orgel, og mimret tilbake til de gode årene i Pink Floyd tidlig på syttitallet. ”19-9-01 III / 21-8-02 IX” er mørk, dvelende støy med lite rytme. Likevel drives låten fremover av små nyanser og forskjeller i dynamikk hele veien. Jeg føler at vi er tilbake på t-banen, og vi bremser fremdeles.
Anmeldt av André Algrøy 28.10.02.